Iberiasnegl
Iberiaskogsnegl, Arion lusitanicus (Mordersnegl, Brunsnegl) Alle hageeieres skrekk fotografert på Innlandet. Denne sneglen som vi har hørt så mye om er en såkalt lungesnegl, og den er 7—15 cm lang og rødbrun av farge. Det er frustrerte hageeiere som har gitt sneglen kallenavnet mordersneglen fordi den øyensynlig går over til kannibalisme når alt det grønne er oppspist. Ellers kalles den nå mer og mer for Brunsnegl. Som innført art har Iberiasneglen ingen naturlige fiender i Norge som holder bestanden nede. I tillegg har den meget god formeringsevne (hvert individ kan produsere opptil 400 egg årlig), og enkelte plasser kan den opptre i enorme mengder. Det sies at hageeiere har plukket oppimot 40 000 eksemplarer i løpet av sesongen. Det første eksemplaret ble observert i Norge allerede i 1988. Den har sin naturlige utbredelse i det sørlige Frankrike og på den iberiske halvøy. I følge forskere, kan 2007 bli det verste året noen gang når mordersneglen, eller iberiaskogsneglen som den egentlig heter dukker opp utover våren. Sneglen klekkes egentlig på høsten, men gjemmer seg i hulrom, komposthauger og andre egnede steder inntil den kommer frem igjen på våren. Årets vinter har gitt utmerkede overvintringsforhold for sneglen, og bare en ekstra tørr vår kan hindre en ”eksplosjon”. Mange metoder for bekjempelse er foreslått, og vi har kanskje hørt om ølfeller, salt og ulike typer gift. Det sies også at Moskusand er det eneste dyret som spiser disse sneglene, men det er vel ikke alltid så greit å holde disse i avl i en liten byhage. Vi får trøste oss med at denne ”morderen” tas meget alvorlig, og allerede i 2005 bevilget Norges Forskningsråd 6 mill kr over fire år til kartlegging og utprøving av metoder for bekjempelse av sneglen. En av metodene som det forskes på er bruk av en snegleparasitt (rundormen Phasmarhabditis hermaphrodita). Denne finnes naturlig i Norge, og den oppformeres og selges som et handelsprodukt i flere europeiske land. I BT kunne vi for en tid tilbake lese om Harald Fotland i Åsane ved Bergen som hadde funnet et effektivt middel mot brunsnegleinvasjon i hagen. Fotland tok utgangspunkt i at snegler ikke tåler salt. I stedet for å bruke vanlig salt, fikk han ideen å bruke biter av en saltslikkestein som legges ut til sauer på beite. De lages av materiale som er motstandsdyktig mot regn i motsetning til vanlig salt. Han kuttet opp saltsteinen i 20 cm lange staver. Disse la han etter hverandre som et ”gjerde” på gresset. Snegler som prøvde å krype over ”gjerdet” døde momentant. Kanskje ikke en løsning for hele hagen, men rundt de fineste blomsterbedene? Ellers er godt renhold i hagen, fjerning av råttent og dødt plantemateriale samt eliminering av alle fuktige gjemmesteder viktige tiltak for å stoppe snegleinvasjonen.